Tenkte vi kunne danne en tråd der vi skildrer rollene vår litt bedre. Jeg begynner med en kjenning fra Trudvangkampanjen vår. Urian Gjenganger, Midtlandsk skald med alveblod og Utvalgt av gudene
Historien begynner slik...
Det var en tid da den nå aldrende midtlandske bonden Branric var en ung hirdmann. Lange strider førte til at han var borte fra sit sitt hjem og sin hustru, Kheylyn, lange stunder av gangen.
For mange årstider siden når de første vårtegnene begynte å vise seg vendte han hjem fra omverdenen med et barn. Han fortalte en nøye forberedt historie om hvordan barnet hadde tilhørt en av hans nå fallne våpenbrødre og at han hadde avlagt en ed om å ta seg av barnet hvis hans våpenbror skulle falle i strid. Kheylyn, glad for å se sin mann igjen, trodde på hvert ord av historien.
Historien om barnets sanne opprinnelse forblir en hemmelighet hos mannen Branric som nå gir avkall på hirdmannyrket og bygger seg en gård i Runvjiik som familien kan leve av. På den tiden besto familien av Branric selv og hans hustru Kheylyn. Sammen hadde de allerede fått en sønn, Haldwin, og en datter Ewalinya. Det nykommende barnet ble døpt Urian.
Noen årstider gikk og Urian vokste til. Gården lå i nærheten av byen Argre i utkanten av Svartliden og trollpakk var inget sjeldent syn. Haldwin viste seg i tidlig alder å bli en våpenfør mann lik sin far og Urian til tross for å være altfor ung ennå fulgte ivrig med på farens intruksjoner.
Så var det den skjebnesvangre vinteren da Kheylyn sammen med lille Urian ble overrasket av en gruppe trollrøvere. Urian gjemte seg fort i buskene mens Kheylyn prøvde å lure trollene etter seg samtidig som hun ropte etter hjelp. Branric og Haldwin samt noen andre menn på gården var raske på stedet men ikke raske nok. Kheylyns kropp lå blodig og livløs på bakken gjennomboret av trollfolkets piler. De jaget ned og drepte hvert eneste troll som hadde deltatt i illdåden.
Mens dette holdt på hadde Urian krøpet bort til sin mor og lite husker han av hva som skjedde deretter. Han husker det var som om trærne visket til ham, fargen begynte å komme tilbake i ansiktet til hans mor og så ble han umåtelig trett. Han gjorde som viskingen i trærne sa og fant seg et gammelt tre han la seg inntil og der sovnet han.
Årene gikk...
Urian våknet og åndeskylden var tilbakebetalt. Han børstet løv av klærne sine og bega seg i retning av gården. Han forundret seg over hvor annerledes den så ut. Han vandret inn på gårdstunet til stor overraskelse for alle der. Folk måpte og slapp det de hadde i hendene. Urian hadde ikke forandret seg en dag, han var akkurat slik de hadde husket ham den dagen han forsvant i trollangrepet.
---
Burde få somlet meg til å skrive mer om de resterende årene før spillet begynte.
__________________
"Målrettet og noe ensporet." - Draug om Telemarkingen
En rolle fra en kampanje vi kanskje aldri får se noe mer av, eller...?
Bodvarr, Den guløyde Stormepresten
Bodvarr tilbrakte sin tidlige barndom som tigger på og rundt havna i Storhavn, den største byen i Vildland. Hans mor, Ylva, hadde blitt enke tidlig etter å ha mistet sin mann i en blodig ættefeide. Det var med en havsvarg fra Ejland kjent ved navnet Eldgrim at hun fikk Bodvarr. Eldgrim var forlengst forsvunnet når Bodvarr kom til verden, og med den magre inntekten fra mjødhuset der Ylva jobbet brakte nøden ham ut blant de andre hjemløse i tidlig alder. Han vokste fort for alderen og ruvet som oftest over de andre. De gule øynene og hans unaturlige hell gjorde ham dårlig likt blant de andre.
Så kom den dagen da hans mor fikk ham i tjeneste hos en gammel steinhugger i utkanten av Storhavn. Arnod var hans navn og han var sterk i sin tro på Storme men det at han drev handel med de gjerrige dvergene satte ham i dårlig lys blant mange stormlendere. Arnod hadde god bruk for å en kar som Bodvarr til tross for hans vesen. Bodvarr hadde noen gode år i Arnods tjeneste og lærte mangt om Gerbanis, Storme og dvergefolket, samt trollfolket han selv ble beskyldt for å dele blod med. Sorgen var stor når Arnod bukket under av en gråtrollpest som spredte seg på landsbygda det året Bodvarr ble 18 sommre. Siden han selv var umerket av gråtrollpesten gikk det på ny rykter om hans mulige avstamning.
Det var på dette tidspunktet han snudde ryggen til Storhavn og folket der og søkte seg til det nærmeste Gerbanisklosteret. Han husket godt Arnods fortellinger om Gerban og gudene, spesielt guden Jorn som visstnok vandret like godt blant mennesker som trollfolk. Studiet var langt og prøvelsene var mange men verden utenfor hadde ingenting å gi ham før han kunne forlate klosteret som en svoren Gerbansk prest.
Nå som fullverdig Gerbanisprest har han forlatt Vildland og ankommet Ejland. Forrige sommer la skipet hans iland i havnet i Grymslante etter måneder til sjøs på sin ferd fra Vildland. Vel iland ble han ønsket velkommen blant Jaarnbrødrene i krigerklosteret Elin der han tilbrakte noen måneder på å lære om landet. I tiden framover har han til hensikt å reise Ejland på langs og på tvers som en representant fra Gerbanis. Det er på tide å legge den vonde tiden i Vildland bak seg seg og starte sitt nye liv.
__________________
"Målrettet og noe ensporet." - Draug om Telemarkingen
Det kan jo hende at Bodvar gjør et comeback,om ikke nødvendigvis i samme kampanjesomsist."Sølv på Buldrefoss"tror jeg nok desverreligger på permanent is, men Bodvar var jo en kul fyr da! Om enn litt glad i staven sin...
__________________
Roll dice or say yes. -Vincent D. Baker
Fairy tales are more than true; not because they tell us that dragons exist, but because they tell us that dragons can be beaten. G. K. Chesterton
James Tucker, 52 år gammel ekte eks beinhard -cowboy!
Født inn i en typisk stor gårdsfamilie der han bodde sammen med sine foreldre, besteforeldre og 4 brødre og 3 søstre. Jobbet på gården frem til en alder av 12 da han skrev seg opp som frivillig i militæret. Dette var forventet av James som eldste sønn i familien å gjøre ære av familiens navn ved å tjene landet.
8 år i militærtjeneste, tjenestegjorde James i speiderdivisjonen. James evne til å mestre ridning førte fort til hans forfremmelse som Løytnant i kavalriet. james var også en person til å ikke stille spørsmål ved ting og på den måten var han ofte favorisert av befalet når brutale handlinger skulle utføres. Når James var satt på oppgaven, ville den være utført uten problemer. Han var en gang beordret til å brenne levende en hel landsby av fjellfolk. hverken kvinner eller barn ble spart. James følte heller ingen skyld i noen av handlingene sine. Mord ble rutine, deretter følgte samvittighet.
Over årene tjenestegjorde James eksemplarisk. Ved en Alder av bare 30 ble han forfremmet til Oberst i kavalriet. Han hadde kommando over en egen bataljon ved foten av fjellfolkets levegrenser.
James opparbeidet seg et fryktet navn både hos sine egne og hos fjellfolket. Hans brutale metoder og stormtaktikk førte oftest til utallige undødvendige død for sine egne soldater. Dette påvirket ikke samvittigheten til James. Tilstander forverret seg over årene. Død latet til å blomstre rundt der James Tucker gikk.
Etterhvert fikk ledelsen i militæret statistikken for antall døde soldater. De var sjokkert over ledelsen til James. I en alder av 45 ble James sparket ut av militæret. James var nå tapt i et tomt liv. Militæret var alt han visste, alt han kunne. Hans sinn var ødelagt. År etter år med drap reflekterte nå tilbake mot ham. Han kunne heller ikke vende hjem.
En sein regnfull kveld, inne i en gammel låve, fullfører James knuten som nå skal ende livet hans. Idet han fester løkken rundt halsen og gjør klar for å hoppe, utbryter en stemme: "STOPP!" En eldre man kledd i en fillete kappe og hatt står i låvedøråpningen. "Det er enda ikke for sent" Stemmen til mannen hadde en meget beroligende toneleie. "KOM NED" Kommanderte mannen, og James følte med ett, et kraftig behov for å nettopp gjøre den kommandoen. Som om en kraft trengte gjennom og tok kontroll over motorikken hans.
Derfra ble han kjent med Brother Heinrich - hans liv- og sjeleredder.
